Syrer og baser opp gjennom historien

De første betegnelsene vi har om syrer er eddik, og det finner vi i Bibelen. Vi finner det gammel norske ordet laBottom of Form
ur eller lut som er basisk løsning vi får ved å røre ut bjørkeaske i vann. Så begrepene sur og syrlig har vært brukt lenge. De første beskrivelsene av uorganiske syrer kommer fra Kina på 800 tallet. Disse syrene ble framstilt av mineraler, og kalles ennå for mineralsyrer.




Engelskmannen Robert Boyle (1627-1691) laget en oversikt over kjente syrer og deres egenskaper, og han innførte begrepet baser om stoffer som opphevet syreegenskapene. Hans liste over syre  og base egenskaper:
Syrer smaker surt, de løser mange faste stoffer og forandrer plantefarger. Basene er glatte å ta på, de kan gjendanne den opprinnelige plantefarge som syren har forandret, og de kan nøytralisere syre.
Som dere ser er ikke egenskapene han listet opp langt fra de som studentene mine hadde.


Maursyre, eller metansyre, ble førstegang framstilt av A.S. Marggraf i 1749. Han framstilte den ved destillasjon av maur. K.W. Scheele laget i årene 1770-1780 flere nye organiske syrer som eplesyre, vinsyre og sitronsyre.




Den første moderne lærebok i kjemi kom i 1789 og ble skrevet av A.L. Lavoisier. Han brente grunnstoffer som karbon, svovel og fosfor i luft, og ledet forbrenningsgassene ned i vann. Han oppdaget at løsningene ble sure, og mente at det måtte være noe i lufta som grunnstoffene reagerte med som ga de sure egenskapene. Han kalte dette stoffet for "Principe oxygene" ( gresk oxys - syre og gen - dannende) Så navnet oksygen betyr syredannende. Før 1955 kalte vi oksygen for surstoff , mens svenskene kaller det syre og tyskerne sauerstoff.

Kommentarer